Skip Navigation

Brutal Kuk

Fengende og sint punk-rock. Det er energisk som Svart Framtid, og lengden på skiva er like perfekt og poengtert som Raga Rockers ”Maskiner i Nirvana”.

Brutal Kuk debuterte høsten 2001 på Scum of the Slum, den svært animerte parallellfestivalen til Eat the Rich-festivalen på Svartlamon. Bandet fulgte opp med hyppige konserter og bygde seg raskt opp en stor lokal following. De slapp tre klassiske plater i perioden 2003 til 2005.  På tross av å musikalsk udiskutabelt være et av landets ledende punkband, fikk de mindre oppmerksomhet enn akk så hypede ubetydeligheter innen den da skakkjørte ”hardcorescenen” på Oslo vest, mye på grunn av klassebakgrunn og at de var lokalisert i Trønderland.

Nærmere 15 år har altså gått siden debutalbumet, og over 10 år siden forrige album, klassikeren ”Berusalem” fra 2005. Men bandet ble aldri helt borte. De fortsatte å gjøre legendariske konserter, ga ut en EP, og også gjenutgivelser av tidligere materiale på vinyl. Den siste tida har aktiviteten merkbart tatt seg opp og de er nå endelig klar med ny fullengder.

Og hvilken tittel de har valgt ”2016”.

Vi snakker altså om et år hvor de verste og dummeste tar makta og får fritt spillerom, mens engasjementet for en bedre framtid råtner på rot på Facebook.

Vi snakker om det første året uten Lemmy og Gunnar Mo.

Vi snakker om nok et år preget av kappløpet mot en total ødeleggelse av planeten.

Vi snakker om nok et år med svekking av arbeiderrettigheter hjemme og ute.

Et år hvor nazister og ytre høyre er på frammarsj i tospann med fascistiske islamister.

Et år hvor Post-truth ble årets nyord, og hvor folk svelger løgnene som om det skulle vært øl.

Finnes det noe godt å si om 2016? Jo, det er altså tittelen på Brutal Kuks comeback-album, en plate som jeg helt uhildet vil påstå er et mesterverk.  Det er fengende og sint punk rock. Det er energisk som Svart Framtid, og lengden på skiva er like perfekt og poengtert som Raga Rockers ”Maskiner i Nirvana”

M. Wasinski