GBZ var kjærlighetsbarnet fra nittitallets punkscene, unge og lovende tok de imot stafettpinnen fra Turboneger, Anal Babes og Gluecifer med en lovnad om infantil nihilisme og ren skjær moro.
Ti år på turné, fem studialbum og en rekke liveshow senere er de blitt middelaldrende. Dette kunne blitt kroken på døra for de fleste ungdommelige punkband, da man i denne alderen gjerne drukner i selvmedlidenhet, bleieskift, heteronormativ mannlig usikkerhet som følge av endrede kjønnsroller, huslån, ekteskap og kroppslig forfall. Selv om de fleste av disse spådommene har gått i oppfyllelse, vedvarer den kullsorte satiriske humoren som kjennetegner GBZs karriere, og stigende bitterhet blir bare bensin på bålet for disse hemorroideinfesterte gærningene.
Låtene går raskere, riffene blir frekkere, vokalen mer desperat, og sangtitlene (som de alltid har vært kjente for) blir både mer gripende og teitere samtidig.
Hadelendingene er tilbake, fullstendig blottet for selvinnsikt og med overdreven selvtillit. Når du trodde det ikke var mer dritt å vaske, har GBZ igjen borret hull i septiktanken. For to år med pest har tydeligvis fungert som en trykkoker i bandet. Menneskehetens mest tarvelige sider vil igjen se dagens lys!